Forsiktighetsregler: 

Pasienter som tidligere har hatt pankreatitt skal følges nøye. Behandlingen bør avbrytes når de kliniske forhold tilsier det inntil pankreatitt er utelukket. Dersom behandling med andre preparater med kjent pankreastoksisitet er nødvendig bør en om mulig vente med didanosin. Dosereduksjon eller seponering skal overveies når biokjemiske markører på pankreatitt har økt til et klinisk signifikant nivå over den øvre normalverdigrensen, selv om det ikke foreligger symptomer. En signifikant økning av triglyserider er en kjent årsak til pankreatitt og krever nøye observasjon. Toksisk perifer nevropati kan forekomme. Ved symptomer på perifer nevropati bør pasienten bytte til et alternativt behandlingsregime. Lesjoner i netthinnen eller opticus-nerven har i sjeldne tilfeller vært rapportert, spesielt ved høyere doser enn gjeldende anbefaling. En ophthalmologisk undersøkelse som inkluderer skarpsyn, fargesyn, og undersøkelse av dilatert fundus, bør vurderes på årlig basis og ved synsforandringer. Forekomst av laktacidose, vanligvis assosiert med alvorlig leverforstørrelse og hepatisk steatose, er rapportert med bruk av nukleosidanaloger. Behandling med nukleosidanaloger bør avbrytes ved symptomatisk hyperlaktatemi og metabolsk acidose/laktacidose, progressiv hepatomegali eller hurtig økning av aminotransferasenivåene. Forsiktighet bør utvises når en gir nukleosidanaloger til enhver pasient (spesielt overvektige kvinner) med hepatomegali, hepatitt eller andre kjente risikofaktorer for leversykdom og hepatisk steatose (bl.a. noen legemidler og alkohol). Pasienter med samtidig hepatitt C-infeksjon som behandles med alfa-interferon og ribavirin kan utgjøre en spesiell risikogruppe. Leversvikt av ukjent årsak er sett. Leverenzymverdiene bør kontrolleres og behandlingen avbrytes hvis det oppstår en klinisk signifikant økning i enzymverdier over øvre normalgrense. Behandlingen bør kun gjenopptas dersom fordelen klart overstiger mulig risiko for den enkelte pasient. Pasienter med kronisk hepatitt B eller C og som behandles med antiretroviral kombinasjonsterapi, har økt risiko for alvorlige og potensielt fatale leverbivirkninger. Ved samtidig antiviral behandling av hepatitt B eller C, se preparatomtale for disse. Pasienter med leverdysfunksjon, inkl. kronisk aktiv hepatitt, har økt forekomst av avvik i leverfunksjonstester ved kombinasjonsterapi med antivirale midler, og bør overvåkes. Ved tegn på forverring av leversykdommen, må avbrudd eller seponering av behandlingen vurderes. Hos hiv-pasienter med alvorlig immunsvikt ved oppstart av antiretroviral kombinasjonsbehandling, kan en inflammatorisk reaksjon på asymptomatiske eller gjenværende opportunistiske patogener oppstå og medføre alvorlige kliniske tilstander, eller forverring av symptomer. Slike reaksjoner har særlig vært sett i løpet av de første ukene eller månedene etter oppstart av antiretroviral kombinasjonsbehandling. Symptomer på inflammasjon bør utredes og om nødvendig bør behandling startes. En omfordeling av kroppsfett (lipodystrofi) er sett hos hiv-pasienter ved kombinasjonsbehandling med antiretrovirale legemidler. Klinisk undersøkelse bør inkludere vurdering av fysiske tegn på fettredistribusjon og det bør tas hensyn til målinger av fastende serumlipider og blodglukose. Barn som har vært utsatt for nukleosid- og nukleotidanaloger in utero (også hiv-negative), bør følges opp (klinisk og laboratoriemessig) og undersøkes nøye med henblikk på mulig mitokondriedysfunksjon ved relevante symptomer eller tegn. Enterokapslene inneholder natrium og forsiktighet bør utvises hos pasienter på saltfattig diett. Pasienten kan fortsette å utvikle opportunistiske infeksjoner og andre komplikasjoner av hiv-smitte eller terapi, og bør derfor overvåkes nøye av leger med erfaring med hiv-assosierte sykdommer.