Rapport II - mars 2008

Historien om Litsoane

Litsoanes lille familie teller tre medlemmer. Datteren hans er fem år og kan telle til 100 på engelsk. Hun heter Boitumelo. Litsoane og kona hans Mathabo jobber begge ved Foothills Guesthouse i Maseru. De tjener ikke spesielt godt, men sammen klarer de å holde lille Boitumelo i en god barnehage. Hun går hver morgen ut av porten med en liten sekk på ryggen. Håret er viltert og klærne er aller helst rosa. Og skolegang er hennes sjanse.

Mens Mathabo jobber som hushjelp, har Litsoane ansvaret for hagen som tilhører gjestehuset. I tillegg er han vakt i porten flere kvelder og netter i uken. Det er harde dager for Litsoane. På tross av sine 28 unge år sliter han med dårlig helse, og han er under behandling for tuberkulose.
En lørdags ettermiddag merker Litsoane at han begynner å få vondt i hodet. Han føler seg slapp og ute av form. Søndag kveld klokken 21 klarer han plutselig ikke å bevege venstre arm eller fot. Mathabo melder ham syk mandag morgen og vil ta ham med til lege. Eieren av gjestehuset, Melvin, spør meg om råd når jeg kommer til frokost, og jeg sier at jeg skal se til Litsoane.

Den lille familien holder til i et lite rom like bortenfor der hvor jeg sover. Jeg kommer til et dårlig opplyst rom. Veggene som sikkert en gang var hvite, er nå sorte av gammelt støv. En gammel mikrobølgeovn står sammen med to enkle kokeplater på den provisoriske kjøkkenbenken. I det ene hjørnet er et klesskap med to kofferter oppå. Langs ytterveggen står en liten dobbelseng, og her ligger Litsoane. Han svarer ikke på tiltale, men ynker seg. Han er svært varm i pannen. Jeg tar hendene hans, og ber Mathabo forklare at han må trykke så hardt han kan. Ingen respons. Mathabo snakker til ham på ny. Så trykker Litsoane hardt til med den høyre hånda si. Det er ikke antydning til liv i den venstre. Med det høyre benet prøver han febrilsk å flytte på seg. Det venstre benet ligger slapt og viljeløst utstrakt i senga. Litsoane er alvorlig syk. Jeg forklarer dette til Melvin, og anbefaler rask innleggelse i sykehus. Før min danske kollega, Sanne, og jeg drar til klinikken, hører vi at Litsoane skal til sykehuset i Roma, en by som ligger 35 kilometer utenfor Maseru. Visstnok skal kvaliteten på tjenestene være mye bedre der enn på det offentlige sykehuset i Maseru.

Utover formiddagen kjenner jeg at jeg er urolig for Litsoane. I lunsjpausen ringer jeg til Melvin og spør om han vet noe. Han sier at Mathabo har reist med Litsoane til Roma i taxi. Jeg tilbyr å reise til Roma etter at arbeidet på klinikken er ferdig. Det er best å kontrollere at Litsoane får adekvat behandling. Heldigvis er arbeidet på klinikken ferdig tidlig, og vi kommer hjem til gjestehuset klokken 14.30. Da har også Mathabo kommet hjem. Hun er sendt tilbake for å hente nødvendige medisiner på et apotek i Maseru. Sanne og jeg tilbyr oss å kjøre med henne til Roma.

Først bruker vi en time på å få ut medisinene til Litsoane. Det striregner mens vi kjører. Mathabo sitter tankefull og stille i baksetet. Vi kommer til sykehuset først klokken 16.40. Der er korridorene tomme, kun en sliten sykepleier sitter på en benk langs veggen. Hun virker desillusjonert. Det drypper vann fra en lekkasje i taket. Mathabo leder oss inn på herreavdelingen. Ingen personale er å se, bare mange tomme senger. Litsoanes seng er nummer 28. Der ligger det en ubevegelig kropp som er fullstendig tildekket med et gammelt ullteppe. Jeg aner uråd.

Mathabo setter seg. – Han puster ikke, sier hun og stemmen hennes brister. Jeg ber Sanne om å bli hos Mathabo. Selv går jeg for å finne hjelp. Det er vanskelig. Sykehuset virker helt forlatt. I et rom sitter en mann foran en pc. Jeg spør etter sykepleieren som er ansvarlig på herreavdelingen. Mannen lover å finne vedkommende. Jeg går tilbake til avdelingen. På en pult som står midt i rommet, ligger kurven som hører til seng nummer 28. Litsoanes navn står på kurvearkene. ”Stopped breathing at 3:40 p.m.. May his soul rest in peace”.

Jeg leser hurtig gjennom de sparsomme opplysningene som er nedtegnet. Litsoane ankom sykehuset bevisstløs klokken 12. Han hadde da kramper, og fikk medisiner for dette. Etter hvert kastet han opp blod, og han blødde fra nesen. Det ble antatt at han kunne ha hjernehinnebetennelse, og antibiotika ble forordnet. HIV-test ble også bestilt. Utover dette er det ikke så mye informasjon å hente fra journalen.
Endelig kommer det en sykepleier. Hun jobber egentlig på en annen avdeling. Hun sier at vi er kommet for sent, visittiden er over klokken 17. Det er dessuten vanskelig for henne å gi så mye opplysninger for de har alle sammen vært til lunsjpause mellom klokken 13 og klokken 16. Da lurer jeg på hvordan de vet at Litsoane sluttet å puste klokken 15.40? Og hvem gav ham antibiotika klokken 14.30, som anført i journalen? Fikk han i det hele tatt behandling? Ingen svar å få. Men sykepleieren sier at hun har svært lyst til å begynne å jobbe på Senkatana, hvor vi arbeider. Den ansvarlige for avdelingen kommer til. Hun sier at hun fant Litsoane død da hun kom tilbake fra lunsjpause klokken 16. Jeg kjenner at jeg ikke orker å stille flere kritiske spørsmål. Det forandrer ingenting. Litsoane døde engang mellom klokken 13 og 16. Alene.

Vi venter i 90 minutter før begravelsesbyrået kommer for å hente Litsoanes døde kropp. Først etterpå kan Mathabo få Litsoanes eiendeler med seg. Sanne betaler sykehusregningen på 59 kroner. Medisinene som vi hadde hentet ut til Litsoane, gir vi til sykehuset. Det har sluttet å regne idet vi kjører hjemover, og sola som er i ferd med å gå ned, farger skyene rosa. Tausheten råder. Bilen fra begravelsesbyrået kjører forbi oss med blinkende røde lys på taket. Jars of Clays versjon av sørstatssalmen ”I’ll fly away” spiller i bakgrunnen. ”….when the shadows of this life have gone, I’ll fly away….no more cold iron shackles on my feet, I’ll fly away….”. Mathabo takker for alt vi har gjort for henne. Takker for hva?

Historien om Litsoane er dessverre ingen unik historie i Lesotho. Vi erfarer gang på gang at helsevesenet i landet har alvorlige mangler. Vi ser at unge mennesker dør. Vi vet at små barn blir mødreløse, fedreløse og foreldreløse. Det er lett å føle seg maktesløs. Likevel må vi tro at selv små bidrag fra vår side kan ha stor betydning for enkeltmennesker. Slik blir det meningsfullt å være her.

/Steinar