Rapport I - februar 2008:

"Know Your Status"

Hvor syke pasientene som kommer til Senkatana er! Etter 3 uker på klinikken her, er det nettopp dette som har gjort størst inntrykk. De fleste av de som tester positivt for HIV, innfrir allerede kravene for oppstart av antiretroviral behandling, og mange har fullt utviklet AIDS.

Den nasjonale kampanjen ”Know Your Status” oppmuntrer folk til å teste seg for å få avklart sin status. Målet er at de som tester negativt skal forbli negative, mens de som tester positivt tidlig skal komme under adekvat oppfølging, med økt levetid og redusert sykelighet som gevinst. Dette synes å være en vanskelig oppgave. Selv om flere og flere blir testet per år, er andelen av ikke-testede fremdeles stor i befolkningen.

Senkatana er en ambulant HIV/AIDS klinikk i Lesothos hovedstad, Maseru. Over 3500 pasienter er tilknyttet klinikken, som tilbyr antiretroviral behandling til pasienter med CD4-tall under 350 eller til pasienter med WHO klinisk stadium III eller IV. Øvrige HIV-positive pasienter følges opp med kontroll av CD4-tall og klinisk status hver 6. måned.

Mye venting
Normalt foretas de kliniske konsultasjonene av to leger og en videreutdannet sykepleier.
Om formiddagen kommer pasientene som skal ha kontroll med fornying av resepter. Etter lunsj
kommer pasientene som nylig har avlagt positiv test og som skal vurderes for oppstart av behandling med antiretrovirale medisiner. Mange dager kommer det opp mot 150 pasienter for konsultasjon.
De har da vært på klinikken en uke i forveien for å ta blodprøver. Og må kanskje komme tilbake en uke senere fordi alle prøvesvarene ikke har vært klare til selve konsultasjonen. Alle dagene må de belage seg på å vente i time etter time i forskjellige køer. Ett enkelt legebesøk kan med andre ord ta tre hele dager!

Møte med Palesa
Jeg møter Palesa som ny pasient tidlig en ettermiddag på kontoret. Hun testet positiv for HIV i begynnelsen av januar. Etter det har hun gjennomgått rådgivning og ellers avlevert blod- og urinprøver som forberedelse til besøket hos lege.

Palesa er tidlig i 30-årene, og hun snakker rimelig godt engelsk. De siste seks månedene har hun vært plaget av et kløende utslett i ansiktet og på armene og føttene, og hun har også gått betydelig ned i vekt. Hun har et CD4-tall som er langt under grensen for å starte behandling med antiretrovirale medisiner. Jeg forteller Palesa dette. Hun virker å være fortrolig med alvoret i situasjonen.

– Er du gift og har barn?, spør jeg. Hun rister benektende på hodet.
– Kjæreste? Hun nikker.
Og forteller at hun ikke kjenner kjærestens status. Han nekter å HIV-teste seg, og han har også vært i mot at Palesa skulle teste seg, trolig av redsel for implikasjonene en positiv test hos Palesa ville ha for ham selv. Han er nemlig gift med en annen kvinne, og har barn med denne. Nå har Palesa tenkt at det er best å avslutte forholdet. Og så forteller hun at hun har selv vært gift tidligere. Mannen døde for vel ett år siden, nesten samtidig som deres yngste barn. Det eldste barnet døde i en ulykke noen år før det.

Jeg blir stille. Hva sier man til en som er like gammel som en selv og som har mistet alle sine nærmeste? Ord kommer til kort. Mens hun prøver å stable livet sitt på beina igjen, skal Palesa også starte behandling av en sykdom som trolig tok livet av mannen og det ene barnet hennes. Det er en behandling med sannsynlige bivirkninger, som skal pågå i uoverskuelig fremtid, og som krever at Palesa regelmessig følges opp av helsepersonell. Likevel vet Palesa at dette er hennes eneste sjanse, og hun uttrykker takknemlighet over å kunne gripe den.

Viktig påminnelse
Etter kort tid her har jeg innsett at også jeg må kjenne min ”status”. Jeg trenger å bli minnet på at pasientene jeg møter hver dag ikke bare er spennende kasus og medisinske utfordringer, de er også  mennesker som alle har sine unike historier å fortelle. Historier som jeg trenger å høre for å få et helhetlig bilde av epidemien som har rammet den sørlige delen av det afrikanske kontinentet så hardt.

/Steinar