Om hiv-virus
Hiv-viruset finnes i to hovedvarianter; hiv 1 og hiv 2. Hiv 2 finner man hovedsakelig i begrensede områder i det vestlige Afrika, mens hiv 1 finnnes overalt i verden. Både hiv 1 og 2 kan skade immunforsvaret, men hiv 2 synes å være noe mindre aggressivt og dessuten noe mindre smittsomt enn hiv 1. Hiv 1 kan deles inn i subtyper. I den vestlige verden dominerer type B.
Når vi snakker om hiv, er det hiv 1 vi mener.
Arveanlegget hos virus består enten av DNA eller RNA. Hiv-virusets arveanlegg er RNA. Når en celle infiseres av virus omdannes virusets RNA til DNA. Ved de fleste virusinfeksjoner ellers skjer det motsatte, virusets arveanlegg er DNA som i den infiserte cellen omdannes til RNA. Man kan derfor si at prosessen går ”baklengs”. Virus som oppfører seg slik kalles med et fellesnavn retrovirus (baklengsvirus). For at RNA skal kunne omdannes til DNA kreves enzymet ”omvendt transkriptase” (RT reverse transcriptase).
For å forstå hvordan legemidler mot hiv fungerer er det nødvendig å vite noe om hvordan virusets livssyklus ser ut. Her følger en forenklet beskrivelse:
Sammensmeltning og penetrering
Hiv-viruset har en spesiell type proteiner på sin overflatemembran gp (glykoprotein) 120. Ved hjelp av dette kan viruset feste seg til celler som har proteinet CD4 på sin cellemembran. Viruset binder seg først og fremst til en type hvite blodlegemer som kalles hjelperceller, en viktig del av kroppens immunforsvar. Hvis denne cellen i tillegg har en struktur som kan binde signalsubstansen chemokin (en chemokinreseptor), kan virusets og cellens yttermembraner smelte sammen og virusets arveanlegg (RNA) trenger inn i cellen.
Transkripsjon
Viruets RNA oversettes (transkriberes) så til DNA med hjelp av enzymet revers transkriptase. DNA består i likhet med RNA av lange kjeder av sammenkoblede ”byggestener” (nukleosider). Omdanningen av RNA til DNA er et viktig angrepspunkt for mange medikamenter mot hiv (Se mer i kapitlet om behandling og legemidler).
Integrasjon
Det nydannede DNAet (skapt av virus-RNA) smelter nå sammen med cellens eget DNA. Denne prosessen kalles integrasjon og krever enzymet integrase. Integrase kunne i prinsippet vært et mulig angrepspunkt for legemidler, men hittil finnes ikke noe slikt legemiddel på markedet.
Virusnydannelse
Når virusets DNA har smeltet sammen med vertscellens DNA kan det enten ”gå i dvale” for å aktiveres senere, eller det kan med en gang ta over styringen av den infiserte cellen slik at den begynner produksjon av nye viruspartikler. Det dannes da ulike byggesteiner til nye viruspartikler, de kobles sammen til ferdig virus og frisettes fra cellen. Noen av byggesteinene må splittes opp i mindre deler for at de nydannede viruspartiklene skal bli funksjonsdyktige. Dette gjelder først og fremst de store proteinene som må spaltes i mindre deler. Avspaltningen skjer ved hjelp av et enzym som kalles protease.
Proteasehemmere er en viktig gruppe hiv-medikamenter.
Mengden virus som hver dag dannes hos et smittet individ anslås til ikke mindre enn 109 (1 000 000 000) partikler. De frisatte viruspartiklene har svært kort levetid, bare noen få timer. Den store produksjonen og den raske omsetningen av viruspartikler gjør at HIV-viruset har stor evne til å forandre sitt arveanlegg og dermed utvikle resistens mot ulike legemidler. Se mer under kapitlet om behandling.