Hiv-test og andre laboratorieprøver ved hiv-infeksjon

Med en positiv hiv-test menes at man kan påvise antistoffer som er dannet mot hiv. Man kan altså påvise kroppens reaksjon på viruset. I andre sammenhenger snakker man om at immunitet (beskyttelse) er utviklet når man kan påvise antistoffer mot et smittestoff. Men immunforsvaret evner ikke å utvikle denne type immunitet mot hiv. Dermed er forekomsten av antistoffer et tegn på at man har kommet i kontakt med hiv og at man har blitt smittet.

Antistoffprøven blir positiv noen uker etter smittetilfellet. Imidlertid pleier man å følge prøvene en lengre periode etter et mistenkt smittetilfelle. Testene som brukes har etter hvert blitt forbedret og har svært høy grad av pålitelighet. En oppfølgningstid på 8 uker er tilstrekkelig. Det fins ikke data som kan begrunne 12 uker eller enda lengre oppfølgningstid. Mange steder har man likevel ikke endret gamle rutiner, men fortsetter å bruke 12 ukers oppfølgning.

I tiden fra smittetilfellet til hiv-testen blir positiv fins det en annen test som kan vise om smitte har funnet sted. Denne testen er en antigentest, der man påviser forekomsten av en del av selve viruset. Med denne testen kan man derfor på et tidligere stadium fastslå smitte. Antigentesten blir som regel negativ etter at den vanlige hiv-testen blir positiv. Mange av de nye testene som brukes idag er kombinasjonstester som kan påvise både antigen og antistoffer, noe som innebærer at testen gir utslag tidligere enn de testene som inneholder kun antistoffspåvisning.

Måling av antall hjelperceller er en av de viktigste laboratorieprøvene for å følge den kliniske utviklingen hos en hiv-smittet person. Hjelpercellene er en type lymfocytter (hvite blodlegemer) . Hjelpercellene spiller en sentral rolle i immunforsvaret. Hos hiv-smittede som viser kliniske tegn på skadet immunforsvar finner man at antallet hjelperceller er lavt. Hjelperceller kalles også for T4-lymfocytter eller CD4-positive celler. Antallet hjelperceller er avgjørende for når behandling med anti-hiv-legemidler skal startes opp.

Noen absolutte grenser fins ikke, men vanligvis har man færre enn 200 hjelperceller/ml blod når man utvikler sykdomsmanifestasjoner av sin hiv-infeksjon. En ikke hiv-smittet person har vanligvis omtrent 1000 hjelperceller, men det er store variasjoner mellom individer og antallet kan også variere med prøvetakningstidspunkt hos samme individ. Aktuelle svenske og internasjonale retningslinjer anbefaler at behandling startes når hjelpercelletallet ligger mellom 200-350. En annen viktig prøve er måling av mengden virus. Teknikken som brukes for slik måling kalles PCR (polymerase chain reaction).

Høy virusmengde har en statistisk sammenheng med raskere sykdomsutvikling. Det viktigste anvendelsen for måling av virusmengden er for å bedømme effekten av igangsatt behandling. 

• Hiv-test
• Antistoffer mot hiv
• Brukes for å fastslå hiv-smitte
• Antigen-test
• Påvisning av en del av viruspartikkelen
• Kan brukes for å påvise hiv-infeksjon før hiv-testen har blitt positiv
• Måling av antall hjelperceller
• En type hvite blodlegemer. Viktig for immunforsvaret
• Mål på hvor skadet immunforsvaret er blitt.
• Virusmåling
• Måling av antall viruspartikler i blod
• Brukes for å bedømme behovet for behandling og evaluering av behandlingseffekt.