Hiv og risiko

Risikogruppene har forandret seg fra epidemiens begynnelse i 1980, da smitten først og fremst spredte seg blant homoseksuelle eller biseksuelle menn samt sprøytenarkomane. Nå spres hiv raskest via heteroseksuelle samleier.

Risikoen for å smittes av hiv avhenger mer av hva du gjør og med hvem du gjør det, enn hvem du er. I Sverige er det antakelig forbundet med mindre risiko for en mann å ha ubeskyttet samleie med en kvinne. Om den samme mannen reiser til et annet land der en femtedel av befolkningen er infiserte, er det ikke sikkert at samleie med en kvinne fra det landet er mindre risikabelt enn å ha sex med en mann fra Sverige. Det kan gjerne være enda mer risikabelt.

Hvordan kan jeg minske risikoen?

I mangel på en vaksine som kan forebygge hiv-infeksjon og en medisin som kan helbrede dem som allerede er smittet, er informasjon og utdanning hjørnestenene i kampen mot infeksjonen.

Mulige alternativer for å minske risikoen er å:

• Avvente seksuell debut
• Holde seg til én partner
• Redusere antall partnere
• Alltid bruke kondom
• Sprøytenarkomane bør forsøke å slutte med misbruket. Alltid bruke egne sprøyter aldri dele med andre. Rengjøre sprøyter etter injeksjon.
• Blodprodukter: Risikoen for å smittes via blodoverføring i Sverige er lik null, ettersom alt blod screenes for å identifisere smitte. I visse land i verden gjøres ikke dette, disse spesialtilfeller kan derfor diskuteres i samråd med reisebyrå og lege.
• Mor til barn-smitte: Overføring av virus kan skje før, under eller etter fødsel. Beste forebyggelse er antakelig hiv-medisinering + planlagt keisersnitt samt at moren ikke ammer barnet.
• Hiv-risiko for sykepleiepersonell: Bruk hansker. Lag regler for hvordan sprøyter samt spisse gjenstander kan fjernes etter bruk. Behandling med antiretrovirale legemidler bør også starte ved en slik situasjon, såkalt forebyggende beskyttelsesbehandling.
• Hiv-test: Testing av personer som av ulike grunner anser seg å ha mulighet til å teste seg, spiller en stor rolle i epidemibekjempelsen. Risikoen for videre spredning av hiv minsker kraftig ved at en hiv-smittet person får kjennskap til sin hiv-infeksjo. Derfor,er det av stor betydning at så mange som mulig av dem som har hiv vet om det.

Hva hender om jeg likevel rammes?

Med en positiv hiv-test menes at man har kunnet påvise antistoffer mot hiv. Når noen blir smittet dannes ikke antistoffer umiddelbart, men det kan ta noen uker før antistofftesten viser noe.

Svært store fremskritt er gjort når det gjelder behandling av hiv de siste årene.

En dramatisk reduksjon av dødeligheten og antall aids-utbrudd har skjedd siden 1996 da man fikk tilgang til nye legemidler mot hiv, og kjennskap til hvordan disse kan kombineres for best mulig behandlingsresultat.

Når man vurderer å starte behandling bygger dette ikke bare på laboratorieprøver, men selvsagt også på de individuelle forutsetningene hos hver enkelt person. Å ta hiv-behandling krever stor nøyaktighet og utholdelse. Å ikke følge angitt forskrivning øker risikoen for at viruset blir motstandsdyktig og medisinene dermed mindre virksomme.

Det finnes ikke noe entydig svar på spørsmålet om når det er best å påbegynne behandling av en hiv-infeksjon, muligens med unntak for de pasienter som oppdages i forbindelse med primærinfeksjon (0-4 uker etter smitte). Det er derimot klart at det aldri er for sent å påbegynne behandling.

Oppsummeringsvis fins det i Sverige mye kunnskap om sykdommen hos leger og øvrig sykepleiepersonell, samt et fungerende nettverk for deg som rammes av sykdommen. Dessuten pågår intensiv utvikling av eksisterende legemidler, samt nye legemidler og andre virkningsmekanismer som gir håp for fremtiden.