Behandling

For å oppnå tilstrekkelig effekt med de legemidelene som i dag er tilgjengelige, kreves kombinasjonsbehandling. Dette skyldes hiv-virusets sterke evne til å utvikle mutasjoner (endring i arveanlegget) som gir resistens (legemidlet har ingen eller nedsatt effekt på viruset ). Monoterapi (behandling med bare ett legemiddel) gir stor risiko for resistensutvikling.

I 1996 fikk man tilgang til nye legemidler i form av proteasehemmere, som man lærte seg å kombinere med de allerede tilgjengelige nukleosidanalogene. Det var først da man for alvor kunne se en positiv effekt av behandlingen med en dramatisk forbedret overlevelse og færre utbrudd av aids.

De vanligste kombinasjonene av legemidler er en proteasehemmer (såkalt NNRTI) sammen med to nukleosidanaloger. Man har også brukt en kombinasjon av tre nukleosidanaloger, men resultatene har vært mindre gode og slike kombinasjoner anbefales ikke som startbehandling.

Effekten av behandlingen kan følges med blodprøver, der man måler mengden virus i blodet samt antall hjelperceller. Målet er at virusmengden skal ligge under deteksjonsgrensen (være så lav at den ikke er målbar). Grensen for målbarhet er med nåværende teknikk 50 viruspartikler per milliliter blod.

Effektiv behandlig av hiv kalles ofte HAART, ( ”highly active antiretroviral therapy”). Begrepet ”mega-HAART” brukes om en kombinasjonsbehandling som inneholder mer enn fire legemidler. Slike kombinasjoner brukes iblant når mer konvensjonell behandling ikke lenger virker pga. uttalt resistens. Når ulike legemidler kombineres må man ta hensyn til ikke bare deres effekt og bivirkninger, men også at de kan påvirke hverandres nedbrytning og utskillelseshastighet. Slik påvirkning kalles interaksjon. Andre typer legemidler (også helsekostpreparater) kan også påvirke nedbrytningshastigheten og utskillelsen av hiv legemidler. På samme måte kan hiv legemidler påvirker andre legemidler. Det er derfor alltid viktig å diskutere med sin behandlende lege før man begynner med en ny medisin.