T | INFUSJONSSUBSTANS 50 mg: Hvert hetteglass inneh.: Amphotericin. B 50
mg, natr. desoxichol. ca. 41 mg, natr. dihydrogenophosph. anhydr. 15,8 mg,
dinatr. phosph. anhydr. 4,4 mg. | | Indikasjoner: Bekreftet eller sterkt mistenkt systemisk eller lokalt
invasiv soppinfeksjon forårsaket av candida, aspergillus, cryptococcus eller
annen amfotericin B-følsom soppart. | | Dosering: Parenteral tilførsel må bare skje på sykehus under
nøye kontroll inntil de toksiske bivirkninger er klarlagt. Tilførsel skjer
ved langsom intravenøs infusjon over minst 2, men helst 6
timer. Anbefalt konsentrasjon: Høyst 0,1 mg/ml infusjonsoppløsning. Doseringen
tilpasses den enkelte pasients toleranse overfor amfotericin B. Som test på
intoleranse kan 1 mg gis intravenøst i 20 ml glukose 50 mg/ml i løpet av 20-30
minutter, hvorpå temperatur, puls, blodtrykk og åndedrett overvåkes i 2-4
timer. Behandlingen blir vanligvis innledet med en dagsdose på 0,25 mg pr.
kg kroppsvekt. Dosen økes deretter med 5-10 mg daglig til maksimalt
1 mg/kg. Innenfor maksimalgrensen bør doseringen holdes på høyeste
nivå som ikke gir toksiske bivirkninger (hodepine, kvalme, brekninger eller
økte blodverdier av BUN eller serumkreatinin). Hos alvorlig syke pasienter
som ikke svarer på dagsdosen 1 mg/kg, kan denne dose forsiktig og gradvis
økes til maksimalt 1,5 mg/kg annenhver dag, forutsatt at
toksiske bivirkninger ikke opptrer. Maksimaldose 1,5 mg/kg
daglig må ikke under noen omstendighet overskrides. Hvis
det oppstår heftig reaksjon mens infusjonen pågår, avbrytes
behandlingen i 15 minutter slik at pasienten kan «komme til hektene»
igjen. Hvis reaksjonen kommer tilbake, fortsettes behandlingen neste dag,
og da med lavere dose. Når pasientens tilstand bedres, kan tilførsel skje
annenhver dag hvis toksiske bivirkninger forekommer. Behandlingstiden er avhengig
av den foreliggende infeksjon. Behandlingstiden er fra 6 uker til 3-4 måneder.
Kortere behandlingstid synes å gi mindre gunstig resultat og kan føre til
residiv. | | Kontraindikasjoner: Overømfintlighet for amfotericin B eller noen av hjelpestoffene. |
| Forsiktighetsregler: Nyre- og leverfunksjonen bør kontrolleres mens behandlingen
pågår, og elektrolytter (særlig magnesium og kalium) og blodbildet følges.
I begynnelsen av behandlingen (når dosen økes) bestemmes urinstoff i serum
(BUN) eller serumkreatinin hver annen dag. Senere minst 1 gang i uken. Hvis
disse verdier overskrider 14,2 mmol/liter (265 μmol/liter), avbrytes behandlingen
til verdiene er sunket til normalt nivå (vanligvis i løpet av 1-2 uker). Hvis
nyreskader oppstår, bør dosen reduseres med 20-30%, ev. gis full dagsdose
annenhver dag, eller behandlingen stanses i 1-2 uker hvis sykdomsforløpet
tillater dette. Etter ethvert opphold i behandlingen på mer enn 7 dager, startes
behandlingen igjen med 0,25 mg/kg 1. dag. Dosen økes deretter gradvis til
optimalt nivå. Rask infusjon i løpet av mindre enn én time og særlig hos pasienter
med nedsatt nyrefunksjon har vært assosiert med hyperkalemi og arytmi, og
bør derfor unngås. Annen nefrotoksisk behandling øker risikoen for nyretoksisitet.
Kortikosteroider og kortikotropin kan potenseres av amfotericin B-indusert
hypokalemi. Akutte lungereaksjoner har vært observert hos pasienter som har
fått amfotericin B under eller straks etter leukocytt-transfusjoner, og derfor
bør disse infusjoner adskilles så vidt mulig og lungefunksjonen kontrolleres.
Effekt og sikkerhet ved behandling av barn er ikke fastsatt. | | Interaksjoner: Kortikosteroider og kortikotropin kan potensere amfotericin
B-indusert hypokalemi. Flucytosintoksisitet kan økes. (I: J02A A01 amfotericin) | | Graviditet/Amming: Overgang i placenta: Klinisk erfaring er begrenset. Preparatet bør ikke
brukes ved graviditet hvis ikke fordelen oppveier en mulig risiko. Overgang i morsmelk: Ukjent. Preparatet bør derfor ikke brukes under amming. | | Bivirkninger: De fleste pasienter utvikler feber, frysninger, hodepine,
myalgi, artralgi, uvelhet, anoreksi, kvalme og oppkast under de første behandlingsdagene,
men disse bivirkningene avtar vanligvis ved fortsatt behandling. Ofte kan
de dempes ved å gi antipyretika, antiemetika eller antihistaminer, ved å redusere
infusjonshastigheten eller ved å dosere amfotericin B hver annen dag. Parenterale
kortikosteroider bør bare gis hvis bivirkningene er spesielt kraftige. Forstyrrelser
i nyrefunksjonen er hyppig og bedres vanligvis når behandlingen avsluttes.
Alvorlige og kroniske nyreskader er rapportert etter tilførsel av store doser.
Risiko for slike bivirkninger synes å øke når totaldosen overstiger 5 g. Samtidig
diuretikabehandling kan utløse nyreskade, mens tilskudd av natrium kan redusere
nyretoksisiteten. Leukoencefalopati er rapportert hos pasienter som får helkroppsbestråling.
Normocytær, normokrom anemi kan utvikles etter flere ukers behandling og blodtransfusjon
kan bli nødvendig. Hyppige (>1/100): Blod: Anemi. Gastrointestinale: Anoreksi, kvalme, oppkast,
dyspepsi, abdominalsmerter, diaré. Metabolske: Elektrolyttforstyrrelser, hypokalemi,
hypomagnesemi, tubulær acidose. Tilførsel av elektrolytter (natrium, kalium,
magnesium) er ofte nødvendig for å motvirke tubulær acidose og korrigere f.eks.
hypokalemi. Urogenitale: Nyreskade med forhøyet serumkreatinin og urinstoff.
Øvrige: Frysninger, feber, hodepine, myalgi, artralgi, uvelhet, vekttap. Svie
på infusjonsstedet, tromboflebitt. Risikoen for tromboflebitt kan reduseres
ved å redusere konsentrasjonen av amfotericin B i infusjonsoppløsningen, redusere
infusjonshastigheten, bruke en tynnere kanyle eller ved samtidig tilførsel
av heparin. Sjeldne (<1/1000): Blod: Agranulocytose, trombocytopeni, koagulasjonsforstyrrelser,
leukopeni, eosinofili, leukocytose. Gastrointestinale: Hemoragisk gastroenteritt,
melena. Hud: Utslett, kløe, Stevens-Johnsons syndrom. Hørsel: Tinnitus, hørselstap.
Lever: Leverskade med forhøyede enzymer, ikterus, akutt leversvikt. Luftveier:
Dyspné, bronkospasme, lungeødem, overfølsomhetspneumonitt. Metabolske: Hyperkalemi.
Nevrologiske: Perifer nevropati, forbigående vertigo, encefalopati eller andre
nevrologiske symptomer, kramper. Sirkulatoriske: Hypotensjon, sjokk, hypertensjon,
hjertestans, arytmi, hjertesvikt. Syn: Akkommodasjonsforstyrrelser, diplopi.
Urogenitale: Akutt nyresvikt, anuri, oliguri. Øvrige: Rødme, anafylaksilignende
reaksjoner. | | Overdosering/Forgiftning: Symptomer: Hjerte- og åndedrettsstillstand kan opptre. Behandling: Infusjonen avbrytes, pasientens kliniske status følges
og støtteterapi gis. Amfotericin B er ikke hemodialyserbart. Før behandlingen
gjeninnsettes, skal pasientens tilstand ha stabilisert seg og elektrolyttforandringer
være korrigert. Se Giftinformasjonens anbefalinger J02A A01. | | Egenskaper: Klassifisering: Virker på flere sopparter og gjærlignende sopper, spesielt
Candida albicans. Det er ikke virksomt mot bakterier, rickettsier eller virus. Virkningsmekanisme: Avhengig av vevskonsentrasjon og soppens følsomhet
virker amfotericin B fungistatisk eller fungicid. Amfotericin B bindes til
steroler i soppens cellevegg. Derved endres membranpermeabiliteten og resulterer
i utsiving av intracellulære komponenter. Ingen resistens synes å utvikles
in vivo. Amfotericin B er uløselig i vann. Ved tilsetning av natriumdesoksykolat
og fosfatbuffer fremstilles et kolloidalt oppløselig produkt til intravenøst
bruk. Proteinbinding: Ca. 90%. Fordeling: Høye konsentrasjoner oppnås i infisert pleura-, peritoneal-
og synovialvæske. Liten penetrasjon skjer til cerebrospinal- og amnionvæske. Halveringstid: Initialt 24 timer; 15 dager i eliminasjonsfasen. Utskillelse: Langsomt via nyrene med 2-5% av dosen i biologisk aktiv
form. Utskillelsen via gallen er ikke målbar. Plasmakonsentrasjonen påvirkes
ikke av nedsatt lever- og nyrefunksjon. Amfotericin B er vanskelig dialyserbart. | | Oppbevaring og holdbarhet: Stamoppløsningen, som inneholder 5 mg/ml amfotericin
B kan oppbevares inntil 24 timer i kjøleskap. Ferdig fortynnet infusjonsoppløsning
må brukes umiddelbart etter fremstilling (innen 8 timer). | | Andre opplysninger: Tilberedning av infusjonsoppløsning: Streng
aseptisk teknikk må utøves. Det lages først en stamoppløsning (5 mg/ml) ved
at det tørre pulveret tilsettes 10 ml sterilt vann uten konserveringsmiddel.
Flasken ristes til oppløsningen er klar. Infusjonsoppløsningen fremstilles
deretter ved fortynning i glukose infusjonsvæske 50 mg/ml med pH >4,2 til
en konsentrasjon på høyst 0,1 mg/ml amfotericin B. For å hindre utfelling,
må bare anvendes anbefalt oppløsnings- og fortynningsvæske. Det er viktig
at pH i glukose infusjonsvæske er over 4,2. Hver flaske bør derfor kontrolleres
før bruk. Hvis pH er under 4,2, tilsettes 1-2 ml bufferoppløsning pr. liter
glukose før infusjonsvæsken brukes til fortynning av stamoppløsningen. Følgende
bufferoppløsning kan brukes: Natriumdihydrogenfosfatdihydrat (NaH2PO42H2O)
1,25 g, natriumfosfat (Na2HPO42H2O) 2 g,
vann til injeksjonsvæsker til 100 ml. Steriliseres ved autoklavering ved 120°C
i 30 minutter eller ved sterilfiltrering før tilsetning til glukose infusjonsvæske.
Hvis stamoppløsning eller ferdig infusjonsvæske viser tegn på utfelling eller
fremmede partikler, må de kasseres. Hvis infusjonen gis via et membranfilter,
bør porediameteren ikke være mindre enn 1 μm for at kolloidpartiklene skal
kunne passere. | | Pakninger og priser: 1 stk. (hettegl.) kr 83,80. | | Refusjon: Se Refusjonslisten, J02A A01. | | Sist endret: 02.03.2010
(priser oppdateres hver 14. dag, ev. refusjon hver måned) |
|