Mona: Livet ble annerledes enn forventet

Jeg fikk diagnosen leddgikt da jeg var 15. Gikt var noe gamle damer fikk, ikke en ung jente som meg. Jeg visste ikke noe om sykdommen og ante ikke hvilke følger det ville få for livet mitt. Jeg skjønte vel heller ikke at dette var noe jeg måtte forholde meg til resten av livet. Kort fortalt; livet mitt ble snudd opp ned.
 
Helsevesenet og skoleverket var mer opptatt av hva jeg ikke skulle eller kunne gjøre, enn av de mulighetene jeg faktisk hadde. Alle jeg forholdt meg til, sykepleiere, revmatologer, ergoterapeuter og lærere, var veldig problemorienterte og sykdomsorienterte.

De mente at jeg skulle bevege meg minst mulig, og jeg fikk for eksempel ikke lov til å gå til skolen. Jeg måtte bli kjørt og hentet. Jeg fikk fritak fra all gymnastikk. De la rett og slett mange begrensninger på meg som ung jente, men det var ut i fra den tids kunnskap. I dag er trening veldig viktig og begrensningene legger man selv, selvfølgelig innenfor rimelighetens grenser.

Den første ergoterapeuten jeg møtte var med på å sykeliggjøre meg. Hun ”skremte meg” og var nok en medvirkende årsak til at jeg ikke tok kontakt med den tjenesten på mange år, noe jeg i dag ser er veldig uheldig. Jeg hadde nok trengt faglig bistand fra en ergoterapeut. Kommer man til steder der man ikke får den hjelpen og veiledningen man trenger, er det viktig å oppsøke andre muligheter for veiledning.

Læren om egen sykdom og medisiner er veldig viktig. I dagens samfunn har vi som brukere/pasienter et kjempestort ansvar, definert som ansvar for egen helse. Dersom man ikke tilegner seg kunnskap så kan man heller ikke være delaktig i den livslange prosessen det er å være kronisk syk.