Mann (46): Humøret mitt svinger

Jeg var 43 år og hadde en god jobb i ett oljefirma. Jeg var helgepappa for sønnen min på fire år. Da jeg ble rammet av slaget tok det flere måneder før jeg torde å prøve å ha sønnen min en helg, og det gikk ikke så bra, så det var et nederlag for meg.

Det første året gråt jeg mye. Det var som om jeg forstod alt i verste mening. Hver minste lille antydning ble tolket som den største kritikk av meg selv og det jeg foretok meg. Jeg kjeftet ofte og bebreidet dem jeg var glad i. Selvtilliten min sank til bunns og tankene og følelsene mine var ofte destruktive og triste.

Jeg ble sittende mye alene fordi jeg ikke orket prating og lyder. Selv trodde jeg at det helst var konsentrasjonen jeg hadde problemer med. Det gikk ca. tre – fire måneder, og da var jeg så deprimert at jeg ikke orket og så opp om morgenen.

En kamerat av meg tok kontakt med fastlegen min, og da fikk jeg den hjelpen jeg trengte. I dag har jeg det så bra at jeg nå har min sønn annen hver helg, i tillegg til at jeg jobber 50 % i min tidligere jobb. Livet smiler til meg nå.