Mann (54): En ny hverdag

Da jeg fikk slag var jeg 41 år og i full jobb som nestleder i et konsulentfirma som utviklet datasystemer til bruk i oljeindustrien. Jeg havnet på sykehus og fikk behandling. Etter noen dager følte jeg meg bedre og regnet ned at etter 14 dager -3 uker ville jeg være tilbake på jobb og i full fres igjen, men slik ble det ikke. Jeg havnet på Sunnaas Sykehus for opptrening og testing en kortere periode. Legene snakket om at førlighet og annen bedring ville komme i løpet av de første 6 månedene. Det ble mye trening hver dag.

Vi har et eldre trehus med mye trapper, fire etasjer fra kjeller til loft. Dette skapte en del problemer i begynnelsen, men etter hvert gikk det greit. En tenker ikke over hvilke utfordringer trapper og trinn kan være når en ikke har hatt slike problemer tidligere.

Jeg var i kontakt med Trygdekontoret med tanke på jobb/uføretrygd, men syntes jeg møtte liten forståelse. Ved senere møter med saksbehandleren hadde jeg min ektefelle med. Når hun var med, snakket saksbehandleren til henne og ikke til meg. Jeg ble oversett og det gjorde vondt.

Hjemmepappa
Etter hvert ble det klart at jeg ikke ville komme tilbake til jobben i konsulentfirmaet. Jeg begynte å innstille meg på å bli hjemmeværende husfar på heltid. Vi hadde små barn da, en gutt på 1 år, ei jente på 6 år og en gutt på 8 år. Jeg hadde i grunnen alltid tenkt meg å kunne være hjemmeværende. Vi spøkte med at ”når min kone tjente mer enn meg, skulle jeg være hjemme”, men vi regnet vel ikke med det. Nå når jeg hadde fått slag, ble realitetene annerledes. En arbeidspsykolog skulle være med å vurdere restarbeidsevne, og han syntes at det var fornuftig å bli hjemmeværende husfar, særlig siden jeg var innstilt på dette selv.

Livet hjemme ”normaliserte” seg etter hvert. Det tok sin tid å venne seg til den ”nye” hverdagen. Jeg fikk ungene av gårde til skole og barnehage, gjorde husarbeid, lagde mat og gjorde de daglige innkjøp.

Lei av å trene
Jeg trente på helsestudio, veiledet av en fysioterapeut, tre ganger i uken. Det holdt jeg på med i flere år. Jeg likte det ikke, men de sa at det var trening og atter trening som skulle til. Jeg ble litt lei av alt som hadde med trening å gjøre. Det jeg hadde problemer med å gjøre (for eksempel skrelle poteter, vaske opp, brette tøy, etc.) skulle jeg se på som trening når jeg gjorde det. Jeg fikk trening ”langt opp i halsen”. Jeg har alltid likt dyr, så derfor gikk vi (jeg) til anskaffelse av hund. Det er å anbefale.

Å gå tur hver dag ga meg større utbytte enn det treningen på helsestudio ga meg på den tiden. Begge deler var nok viktig for at jeg kom meg så bra som jeg gjorde. Det med framgang i forhold til slaget er en egen historie. I begynnelsen sa legene at en vil ha framgang et halvt år. Da det halve året var gått sa de ett år, osv. For hver periode som gikk ble jeg mer skuffet og lei; ”hva nå, er det ikke mer å hente?”. Fremgangen stopper ikke, den er bare mindre merkbar etter hvert. En må se den over lengre tidsperioder.

Savnet jobben
Etter hvert merket jeg at jeg savnet jobben jeg hadde hatt i konsulentfirmaet. Ikke at jeg savnet selve arbeidet, men jeg savnet den sosiale og faglige delen som hadde gitt meg mye. Dette ble det lite av hjemme, det ble hunden og meg. De gangene jeg var på ”besøk” på jobben ble jeg tatt vel imot, men jeg følte at jeg ikke var ”en av teamet” lenger. Jeg følte meg utenfor og var ikke oppdatert verken faglig eller mht. prosjekter eller andre forhold på jobben. Besøkene ble sjeldnere og sjeldnere og opphørte helt etter hvert.

Det tok tid å innfinne meg med og akseptere min nye situasjon; hjemme på heltid. Jeg stod tidlig opp, som de andre hjemme, da begynte ”arbeidsdagen” min. Jeg hadde nok å gjøre og måtte planlegge og organisere dagene som om jeg var på arbeid. Hjemmet var nå blitt min nye arbeidsplass.

Lever aktivt
Tross slaget og alt det negative dette har ført med seg, har jeg fått med meg mye positivt. Ungene har hatt noen å komme hjem til etter skolen. Til tider var det rene ”skolefritidsordningen” her hjemme. Resten av familien kommer til et ordnet hus og ferdig mat. Jeg har fått følge ungenes utvikling på nært hold og har kunnet være tilgjengelig de gangene de har hatt behov for det. Alt dette ville jeg ha gått glipp av dersom jeg ikke hadde fått slag. Til tross for alt det positive, det er ikke verdt å få slag for å bli hjemme. Jeg ville heller vært frisk på jobb og vært med på ”rotteracet” enn å være hjemmeværende husfar med slag.

Etter hvert har jeg fått en del slitasjeplager. Mye har blitt vanskeligere å få gjort etter hvert. Når en ikke kan gjøre det en ønsker å gjøre, begynner en å føle seg utilstrekkelig og mindre verdt. En føler seg mer til last enn til nytte og selvbildet synker. Det er da viktig å etablere et bilde av seg selv der en betyr noe for andre, og ikke minst; for seg selv. En må finne ”nye steder” der det er bruk for de egenskapene den enkelte besitter. Jeg var tidligere aktiv i Jeger- og Fiskerforbundet, derfor var det naturlig for meg å engasjere meg i organisasjonsarbeid for slagrammede og har aldri angret på det. Der har jeg truffet flere venner og likesinnede. I tillegg har jeg fått dele andre medlemmers erfaring med slag, på godt og vondt.