Pårørende: Da mannen min fikk slag

Samboeren min var bare 33 år. Jeg kom hjem etter en kveldsvakt en vanlig søndagskveld, og alt var normalt. Men rett etter at vi hadde lagt oss, sa min mann plutselig at han kjente noe skjedde med ham. Han kunne ikke snakke rent, og venstresiden fungerte ikke. Jeg hev meg på telefonen til sykehuset, men minuttene før ambulansen kom, var uendelig lange. En nabo så heldigvis at "noe" skjedde hos oss, og kom og tilbød seg å være barnevakt da vi dro av gårde med ambulansen. Vi ble tatt godt imot på sykehuset, hvor de forklarte at han hadde blitt rammet av slag. Vi reagerte med vantro på den beskjeden, for det er jo noe som rammer gamle, og ikke personer på rundt 40 år! Utover natten begynte min mann å få tilbake følelsen i venstresiden, så vi regnet selv med at dette var noe forbigående. Så jeg reiste forholdsvis lettet hjem ut på morgenkvisten.

Det skulle vise seg at det ble en atskillig lengre historie enn forventet, og det endte med uføretrygd. Etter noen uker på sykehus og en kort tur hjemom, ble det rehabilitering på Sunnaas. Han kom hjem på perm i jula, og så var det tilbake igjen.

Jeg følte meg temmelig hjelpesløs. Det var ikke mye jeg kunne gjøre overfor ham, annet enn å trøste og oppmuntre. Å stå på sidelinjen og se at en som en er glad i, blir så syk, er ganske vondt.

Hjemme for meg var det å ta fatt i de praktiske problemene med tre små barn, 8, 6 og 1 år. Forklare de eldste at faren var blitt syk. Det var ikke bare enkelt. De hadde mange spørsmål som jeg ikke kunne svare på, for egentlig visste vi jo på det tidspunktet "ingenting", og jeg ville ikke gi barna falske forhåpninger. Så var det å informere skole og barnehage.

Den gangen var det svært vanskelig å få barnehageplass, særlig for barn under 3 år, så minstemann hadde selvfølgelig ikke fått plass. Derfor hadde vi basert oss på at jeg skulle jobbe halv ettermiddagsstilling. Dette skapte jo store problemer for meg med en mann på sykehuset. Jeg var jo ikke syk, så jeg kunne ikke få noen sykemelding.

Det sto ikke akkurat klart noe kriseteam for denne typen katastrofer. Det var å gå rundt og mase på offentlige kontorer med minstemann under armen. Min mor kom heldigvis reisende til og hjalp meg. Hun tok med seg hun på 6 år hjem til seg for en periode.

Å være såpass ung og ha en så alvorlig syk mann, føltes temmelig uvirkelig. Særlig tenkte jeg mye på hvordan det ville bli for barna.