Mann (57): Da jeg fikk hjerneslag – og livet etterpå

Jeg fikk hjerneslag på lille julaften i 2000. Jeg fikk ikke noe forvarsel om hva som skulle skje, da jeg plutselig knakk sammen i dusjen på lillejulaften i 2000.

Jeg var akkurat ferdig med å dusje, og skulle strekke meg etter håndkleet, da jeg fant ut at jeg ikke klarte det. Både høyre foten og høyre armen sviktet brått, og jeg sank sammen på badegulvet. Jeg hadde ingen smerter og forsto ganske raskt at jeg hadde fått slag. Konen min kom løpende da jeg ropte på henne, og hun og svigersønnen min fikk ringt 113. Ambulansen kom nesten med en gang. Det har nok litt å si for resultatet at man får hjelp raskt.

Rask hjelp
Det var en lege med i ambulansen, så jeg fikk hjelp allerede på badegulvet. Deretter bar det avsted til sykehuset, hvor de gjorde en del undersøkelser i mottakelsen. Jeg husker ikke så mye fra det. De skjønte nok ganske raskt hvilken diagnose de skulle sette på meg.

I tre uker ble jeg på sykehuset og jeg ble raskt mye bedre. Jeg var helt lammet i høyre fot og høyre arm, men allerede etter to dager måtte jeg opp av sengen.

De ga meg ikke noen rullestol, men var to stykker som støttet meg, en på hver side. Så gikk vi bortover gulvet. De satset veldig på at jeg skulle komme meg opp og gå før det hadde gått for lang tid, og det var nok bra. Allerede etter en uke kunne jeg gå bortover korridorene med en krykke, og etter tre uker kunne jeg gå i trappene med hjelp.

Etter noen uker på sykehuset ble jeg overført til behandling på et opptreningssenter. Der var det både fysioterapeuter, ergoterapeuter og til og med en logoped. Logopeden ga meg opp, hun fant vel ut at det ikke var noe mer å gjøre med meg, sa jeg og lo.

Jeg hadde problemer med høyre del av ansiktet, jeg ble noe ujevn, siklet og snakket litt urent, men det gikk over. Jeg synes det var et utrolig godt opplegg. De som jobbet der var spesialister på slagpasienter, og hver pasient fikk tre kvarter om dagen med både ergoterapeut og fysioterapeut.

Trening
Etter at de fem ukene på senteret var over, kunne jeg flytte hjem igjen. Fortsatt fikk jeg anledning til å få dagbehandling på senteret i noen uker til. Deretter sørget jeg selv for å få treningstimer på et nytt, vanlig treningssenter i nærheten av hjemmet, fordi jeg ikke fikk noen tilbud om trening fra andre. På treningssenteret trener jeg med vekter på foten fordi jeg fortsatt er ganske ustø, men det meste av treningen går på å få armen til å virke bedre.

De la et veldig fint grunnlag for meg på opptreningssenteret, men jeg må nok fortsette å trene, for det tar sin tid. Jeg har vært veldig fornøyd med oppfølgingen fra både leger, og alt annet helsepersonell jeg har møtt. Spesielt husker jeg en overlege på sykehuset som tok seg god tid til å snakke med meg. Han forklarte meg mange ting, og snakket om alt.

Jeg har blitt flink til å gå turer om dagene, og i sommer lette jeg etter multer da jeg var på hytta. Akkurat det å gå i myra med krykker var ikke noe særlig. Krykkene håper jeg forresten jeg kan slippe snart. Det blir en del overbelastning på den friske foten når jeg bruker krykkene, og jeg kjenner det i hoften, det er en belastning som tar på.

Bil kan jeg ikke kjøre selv lenger, men jeg har en snill kone som kjører meg hvis jeg skal noe. Jeg er nemlig mye ute og møter folk og er ganske sosial. Jeg kler av og på meg selv, men jeg trenger hjelp til å få i knappene på skjorter, og jeg må ha hjelp til å lage mat. Både det å skjære opp brødskiver og å smøre på dem pålegg er vanskelig med en arm som ikke fungerer. Jeg spiser jo selv, men trenger litt hjelp til forarbeidet, for å si det slik.

Man tenker jo litt på sykdommen, og jeg savner å ha muligheten til å gå litt mer, og være som alle andre. Men jeg er ikke bitter, som mange kanskje kan bli. Jeg har fått dette her, og nå får jeg leve med det.

Mange som får slag, opplever å bli mye mer følsom og sårbar, det har jeg merket. Man blir mer sårbar, tårene kommer lettere. Jeg har vært med i mye foreningsliv, og det er trist at jeg ikke lenger kan reise meg og holde taler uten at tårene kommer. I helgen var jeg og feiret bursdagen til en god venninne som vi har kjent i mange år, og jeg syntes det var trist at jeg ikke kunne holde en tale for henne.

Følelsesmessig har jeg altså blitt mer vàr, men som de sier, så er det en veldig alminnelig reaksjon. Man må lære seg å være tålmodig, og det er jeg i grunnen.